Automatisk transkripsjon. Det skriftlige kapitlet er den autoritative kilden.
Arbeid på jernbaneinfrastrukturen krever en omfattende maskinpark. Disse jernbanemaskinene har helt spesifikke funksjoner som er avgjørende for tilstanden til infrastrukturen vår. De utfører systematisk tilstandskontroll, overflatt og behandling av skinner, korreksjon av sporgeometri, fornyelse av komponenter og operasjoner knyttet til vinterbredskap. Vi skal nå gå gjennom funksjonen og arbeidsmåten til disse maskinene. Gjennomgangen vår er delt inn i fem hoveddeler. Vi starter med
hovedgrupper av jernbanemaskiner, før vi ser på tilstandskontroll og overflatebehandling. Deretter tar vi for oss sporjustering og ballastarbeid, etterfølt av fornyelse og driftsmaskiner, før vi avrunder med produktivitet og maskinplanlegging. Første del tar for seg hovedgrupperne av jernbanemaskiner og deres bruksområder. For å holde oversikten kategoriserer vi maskinparken systematisk i seks hovedgrupper basert på formål og resultat. Vi har målevogner som utfører tilstandskontroll for å
generere diagrammer og feillister. Videre har vi maskiner for behandling av skinneoverflaten som fjerner slitage og gjenoppretter skinneprofilet. Maskiner for sporjustering gjenoppretter geometrien i selve sporet og i sporveksler. Ballastmaskiner gjenoppretter ballastprofil og drenering. Fornyelsesmaskiner sørger for en effektiv utskifting av sporkomponenter, mens driftsmaskiner holder infrastrukturen tilgjengelig og fremkommelig. Alle skinnegående arbeidsmaskiner krever en formell
godkjenning for kjøring på den aktuelle baneklassen de skal operere på. Denne godkjenningen verifiserer at maskinen er forenlig med sporet, og da spesielt med gjeldende krav til akselast og frittromsprofil. I tillegg stilles det absolutte krav til at maskinen er kompatible med de eksisterende signal- og togvernssystemene, slik at sikkerheten opprettholdes under arbeid i sporområdet. Vi går videre til del 2 som omhandler tilstandskontroll og overflatebehandling av skinner. Kinneoverflaten
utføres primært ved to metoder, skinnefresing og skinnesliping. En skinnefresemaskin fjerner metall for å gjenopprette selve skinnehodets profil. Et skinneslipetog reduserer derimot ruerhet og fjerneslitage og riffler. Hvor mye materiale som skal fjernes avhenger av linjetypen. For høyhastighetslinjer med persontrafikk planlegges en fjerning på 0,1-0,2 mm per passering. For linjer med mye tungtrafikk hvor vi får store rullende kontaktrødthetsbelastninger, kreves det en kortere
vedlikeholdssyklus der man fjerner 0,2-0,3 mm per passering. Dette gjøres spesifikt for å forhindre dyp sprekkvekst i skinnene. DL3 tar for seg de tekniske prosessene for sporjustering og ballastarbeid. For å korrigere sporgeometrien er maskinen utstyrt med en sentral komponent, kalt et løfte- og baksesystem, også betegnet som et høyde- og sidejusteringssystem. Denne mekanismen griper skinnet fast, får så løfte og forskyve sporet helt nøktig til den beregnede, korrigerte posisjonen før
selve ballasten komprimeres. Under arbeidet benyttes en sporjusteringsmaskin og en pakkemaskin som måler den eksisterende geometrien og beregner den nødvendige høyde- og sidekorreksjonen. Det fysiske arbeidet nede i ballasten utføres av pakkeaggregatet. Systemet fungerer i praksis ved at maskinen løfter og posisjonerer sporet ved hjelp av høyde- og sidejusteringssystemet, Kategatet går inn og sikrer den nødvendige understøttelsen. Denne pakkeprosessen utføres etter en svært streng
sekvens. Først løfter maskinen svillen og sporammen opp til korrigert høyde. Deretter føres de vibrerende pakkelabbene ned i ballasten. Disse pakkelabbene presser ballasten inn under svillen før sporet til slutt frigjøres og forblir understøttet i sin helt nye posisjon. Selve prosessen utføres med en pakkefrekvens på 35-45 Hz, og pakkelabene påfører en presskraft på mellom 30 og 80 kN, alt avhengig av ballastens tilstand. Etter at sporet er pakket, må maskinene gjenopprette ballastprofile. Denne
oppgaven utføres av en ballastfordeler. Ballastfordeleren benytter plogskjær og en roterende kost for å fordele ballasten presist ned i svillemellomrommene og opp på ballastskuldrene. Samtidig fjerner den effektivt all overskuddsballast fra spormitten. Utrustning er det viktig å være precis med terminologien. Betegnelsen skinne -veimaskin refererer til en spesifik arbeidsmaskin som kjører inn i sporområdet fra en vanlig veiadkomst for å utføre helt målrettete ved
likholdsoperasjoner. Dette skiller seg fra den generelle kategorien skinne-veikjøretrøy, som bredt omfatter alle kjøretøy med mulighet for å operere på både vei- og jernbanespor, helt uavhengig av om de har en egen arbeidsfunksjon eller ikke. Etter justering og ballastfordeling, anvendes det ofte en dynamisk sporestabilisator. Formålet med denne maskinen er å forkorte den påfølgende setningsperioden for sporet. Den fungerer ved at den påfører sporet kontrollerte horisontale vibrasjoner,
kombinert med en vertikal last. Denne metoden komprimerer ballasten ytterligere og gir en umiddelbar økning i sporets sidemotstand. DL4 omhandler tungt utstyr knyttet til fornyelse, driftsmaskiner og vinterberedskap. For utskifting av store sporkomponenter benyttes sporfornyrselstog og store skinnegående kraner som for eksempel Kirovkraner. Et typisk bruksområde er utskifting av sporveksler. Da transporteres prefabrikerte seksjoner inn på spesialiserte
sporvekseltransportvogner. Dette utstyret sikrer at den fabrikkbygde geometrien bevares intakt, frem til de kontrollerte løfterammene posisjonerer komponentene nøyaktig på plass i sporet. I vinterhavåret er driftsmaskinen avgjørende for å opprettholde infrastrukturens funksjonalitet. En snøplog arbeider i høy hastighet for å rydde sporet raskt, men kapasiteten begrenses naturlig av snødybden og det tilgjengelige rommet ved siden av sporet. En roterende snøfresser arbeider i en
vesentlig lavere hastighet, men den er dimensjonert og helt nødvendig for å fjerne større og mer kompakte snømingder som plogen ikke kan håndtere. Begge maskintyper sikrer at vi opprettholder et farbart spor med riktig fritrom. Den femte og siste delen ser på produktivitet og maskinplanlegging. For at maskinene skal kunne integreres i jernbanesystemet, er vi helt avhengig av precise produktivitetsmål for planlegging. For målevogner er målenheten antall kilometer kontrollert per kjøring.
Produksjonsraten for pakking anges utelukkende som sviller per time, og ligger typisk mellom 800 og 2500 sviller per time, avhengig av utstyr. For ballastrensing planlegger vi fremdriften basert på meterspor renset per skift, kombinert med antall tonn fjernede masser. Avslutningsvis kan vi slå fast at nøyaktig maskinplanlegging og høy maskintilgjengelighet er fundamentale forutsetninger for infrastruktur ved likeholdet. Det er det eksakte samspillet mellom målevogner, justeringsmaskiner,
fornyelsestog og driftsmaskiner som maksimerer sporgeometrien samlede levetid. Denne spesialiserte maskinparken utgjør systemets fundamentale ryggrad og i varet av jernbanens overordnete driftsikkerhet.